Kapittel 2
Farvel New York og halo til lille Atlantis.
Når vi begynte å gå mot flyet kjente jeg hjertet duke jeg kjente sorgen komme. Mamma gikk først inn i flyet og så jeg vi hadde seteplass 1 A og 1 B det var bare to seter på venstre side for i mellom oss var det et bor. Heldigvis. Jeg hadde 1 B, men jeg ville sitte med vinduet så jeg sa “mamma kan jeg vere så snill og få sitte innerst jeg liker og se ut?” mamma smilte og sa “Ja elskling selvfølgelig” Jeg satte meg innerst og så ut. Jeg er glad før at vi sitter fremst fordi da har vi større vindu og mer plass til å strekke på bena våre siden vi skal sitte i dette flyet i 8 timer. Jeg la posen med parfymen og hårvaskene i skapet over hodet vårt, og så hadde jeg den andre baggen med veggen framfor meg.
Flyet begynte å rygge og kjøre, jeg så ut av vinduet og så at flyet kjørte etter rullebanen før det svingte og hentet fart. Det gikk fortere, fortere og fortere helt til flyet lettet fra bakken, og jeg så New York forsvinne fra føttene mine og alle vennene mine. Det var som om alt inni meg ble revet ut på en gang og jeg fikk vont i hjertet.
Det tok litt tid før flyet hadde kommet høyt nok opp i luften, jeg så nå alle skyene og ikke noe av bakken. Jeg ville rope ut <<STOPP FLYET JEG VIL IKKE VÆRE MED!>> men jeg kunne ikke, ikke i det hele tatt. Jeg ble bare sittende og se ut før jeg kom på OOPPSSII! jeg drog fram mobilen og slo den av før jeg puttet den i lomma og pustet lettet ut. Jeg tok fram dagboken min og en penn, jeg begynte å skrive.
Dato to dager til nyttårsaften! 2014
Kjære dagbok i dag dro vi fra New York det var tungt. Jeg ville ikke dra jeg vil heler bli her, men jeg hadde ikke noe valg. Og når jeg tenker på det så er Alexander et nydelig navn. Det fant jeg ut av på flyplassen. Nå sitter jeg på flyet og ser ut av vinduene og ser bare skyer. Og snart kan jeg slå på datamaskinen så lenge jeg ikke bruker internett, men hva skulle jeg ha gjort uten deg dagbok og uten telefonen min, pc-en min og i poden min? okei får nå er det, det som kommer til og holde meg i live her, og vet du hva som hadde skjedd vis jeg ikke hadde hatt alt det? “Jo jeg hadde dødd!”
Jeg la fra meg dagboka og pennen og så på mamma. Mamma satt stille og så rett fram før hun sa “ Emeli jeg er lei får at vi måtte flytte, men du vil få det bedre på Lille Atlantis en i store New York” store New York er Atlantis mindre en New York? Det hadde ikke noen fortalt meg noe om så jeg sa “Er Atlantis mindre en New York!?” Mamma beit seg i underleppa og sa “ja mye mindre en New York” jeg fikk en klump i halsen før jeg sa “vet du sånn cirka hvor mange som bor der?” mamma beit seg enda en gang før hun sa “ ja cirka 2500” to og et halvt tusen. Det føltes som om jeg braste sammen. I New York hadde jeg 5 BVFL (bestevenner for livet) og 16 venninner og 21 godt bekjente som jeg noen gang hang litt i lag med i tilegg til at jeg har 40 andre venner som jeg henger med når jeg har tid, men la meg regne 5+16+21+40 =82 og så har vi 82 -2500 = 2418 er det da igjen på øya vis jeg får like mange venner som det jeg hadde. Og det er ikke alle vennene mine det er underskudsregning
Jeg sukket før jeg hørte mamma si “det er jo bare positivt at det er mindre folk der en i New York for det vil bli et tettere forhold.” Jeg bare sukket og snudde hodet ut mot vinduet og tittet ut jeg fikk fram dataen og begynte å skrive inne på skriveprogrammet som jeg senere skulle legge ut på bloggen min. ja forresten jeg er 1 av de 15 verdens beste bloggere. Da er det jo selvfølgelig viktig og ha en kjapp og grei data maskin. så jeg er med i en konkurranse som skal finne den beste bloggen det er bare dem som er 1 av 15 vedens beste bloggere som får vere med. Vinneren får en datamaskin med 600 GB og innebygd kamera med optimal Zoom og 10 mega piksel. Og den er enten i rosa, hvit, blå eller svart. Jeg vil bare ha den så mye! Den kommer ikke ut på markedet før om et år og vinneren kåres om 2 dager på bustaden min! Tenk da er vi i 2015 og jeg er 15! Og jeg får kanskje en super pc! Den er jo super den jeg har, men den er litt treg, men det er fordi jeg har så mye innpå den. Og den som er i premie er en reise PC med mappe og mus. Den er dermed ikke så stor, men jeg skal bare bruke den til og blogge, vis jeg får den da.
Sju timer har godt og jeg er tom for strøm på PC-en og har bare en halv time med strøm igjen på I Poden min. jeg kommer til å dø! Men jeg slo av musikken og så ut av vinduet. Jeg hadde til sammen klart og laget 5 innlegg til bloggen min må bare bruke klipp og lim som vanlig. Jeg skriver alltid innleggene inn på rette programmet først og så limer jeg det inn på bloggen min og legger til bilder. Vis du spør hvorfor jeg begynte å blogge, vel vennene mine blogger også og en dag sa de til meg “ Du Emme du burde begynne å blogge Sånn som oss” Emme er forresten kallenavnet mitt. Så sa jeg “hvorfor det?” De smilte og sa “du har det jo veldig artig nesten hele tiden du kommer sikkert til og få mange lesere.” Jeg tvilte, men begynte å blogge og la bloggen ut på nettsider sånn at folk kunne se på dem og lese innleggene mine og så ble jeg en god blogger, 1 av de 15 verdens beste faktisk. Mens vennene mine har bare små blogger selv om jeg anbefaler de til andre, men de vil heller lese min.
Fly kapteinen roper over høyttalerne “slå av alt elektrisk utstyr vi skal begynne nedstigningen” jeg smilte. Allerede nå? Jeg kunne ikke fatte det nå er det bare og komme seg ut av flyet og flyplassen og så inn på en båt som varer i to timer og så ja er vi med mitt nye hjem og med familien Alexandersen. Til og med etternavnet har Alex i seg lurer på hva kona hannes het kanskje Alexa eller Alexiana det er jo fine Alex navn, men nå kommer kona til Alex til og hetete Anita. Vell alle har i vertfall en A i navnet unntatt jeg.
Nå kunne jeg ikke se noe utav vinduet vi var mitt inne i en sky og så sa kapteinen “ Det kommer til og bli en god del turbulens i flyet under nedstigningen. Mamma smilte og sa “Emeli nå er vi snart der, tenk” jeg sa “ja flott” jeg sa det med et stille og dystert tonefall. Det såg ut som om mamma var en 16 åring som skulle treffe sin første kjæreste nå
Når jeg kunne se bakken ble det en del hopping opp og ned, men det var bare gøy jeg så ut av vinduet alle husene og gårdene og nå kunne jeg skimte bilene. Etter et minutt kunne jeg også se mennesker og så såg jeg bare rullebanen og det sa (DUNK!) og flyet bremset av og kjørte inn mot stasjonene. Så gikk vi av. Når vi hadde fått vår bagasje kom noen og hentet flyttelasset og tok det med i en bil og kjørte. Mamma forklarte at de måtte laste det om bor i båten og så kjøre det til vårt nye hjem. Jeg sukket og tok meg til hales. Jeg var så trist at jeg fikk ondt i halsen, det er det rareste, Men så når vi kom ut av flyplassen stod en taksi og ventet. Den var svart og hadde pelskledde seter og lys i taket det var en liten Limousin. Det var derfor den var ganske lang det stod også to glass klare med en flaske sjampanje og en CD-spiller med en kjærlighets sang i. Mamma tok et glass sjampanje før hun tok beltet på og så sa hun “nå er vi framme snart” jeg sa bare “ja det gleder jeg meg til” mamma lyste opp og sa “å så fint at du gir stedet en sjanse!” Jeg sa litt surt “nei ikke derfor jeg vil bare sove og blogge vinneren kores om to dager!” mamma mistet litt av smile og sa “vel jeg hoper du trives.” Jeg svarte ikke og så bare ut av vinduet. Når vi kom til kaia stod det en høy mann kanskje 180 lang og han hadde brunt hår som lå fint i mammas yndlings gutte sveis og han var solbrun og tettbygd og veldig pene grønne øyne som lyste og et søtt smil. Litt som min drømme type, men ikke helt, men jeg så bare mamma for ut av limousin og mannen ropte “Anita velkommen!” Jeg gikk og fikk bagasjen vår. Han som kjørte hjelpte meg litt også kom Alex og tok mamma sin bagasje. Så snudde han seg mot meg og sa “hei jeg heter Alex” jeg så på han før jeg sa “hei jeg heter Emeli, men mange kaller meg bare Emme.” Han sa snilt “skal jeg ta bagasjen din?” Jeg nikket og han tok kofferten min og så gikk vi om bord i boten. Den løsnet fort fra brygga og så kjørte den av sted. Så sa mamma til Alex “hvor er Alexandra og Alexander?” Alex sa “de ville ikke bli med på båtturen, men de er hjemme.” Jeg så på Alex og sa “ikke for og vere uhøflig eller frekk, men hvorfor har alle Alex i navnene sine?” Han flirte litt og så sa han “min forrige kone het Astra og hun elsket navn med X i så da ble det sånn at hun fikk bestemme navnene på barna våre. Men hun døde i en bil ulykke for 4 år siden.” Jeg såg på han så sa jeg “å min pappa ble påkjørt i fjord” Alex så på mamma og sa “kom du fort over det eller?” Hun sa “Nei jeg er ikke helt over det enda, men når jeg møtte deg ble jeg bare så forelsket.”
Jeg brukte opp den siste halvtimen med strøm på I Poden min og jeg så bare ned i havet resten av turen. Jeg lurer på hvordan barna hans ser ut, men mamma har i hvert fall god smak når det gjelder gutter. Jeg mener hadde han vert litt lysere og hatt gåre øyne i stede får grønne hadde han vert nesten prikk lik min dømmetype ja jeg mener han må jo være mye yngre ikke sant? Så etter båtturen gikk vi og satte oss i bilen til Alex den var skikkelig knall. Folkene som hadde bagasjen hadde dratt for en stund siden og så kjørte vi etter.
